Idrett og samfunn

Særforbundene samlest tilslutt i 1910 i Norges Riksforbundfor Idræt. Centralforeningen hadde her ansvar for folkehelse og fosvar og hadde sin styrke på bygda. Særforbundene vokste fort i denne perioden og ble veldig populære i byene. Først i 1914 skiftet de til  holde idretten for idrettens del, slik særforeningene ønsket det. 

1 verdenskrig brang med seg mye uro både politisk og i idretten. industrialiseringen førte til en stor arbeiderklasse, og forskjellene skapte sosial og politisk uro. Arbeidsklassen lagde egen organisasjoner hvor de tok opp idretter som ikke krevde store anlegg og dyrt utstyr. 

Det var et politisk driv bak idretten. Det var et ønske om å danne en arbeidernes idrettoppsosijon og gjøre det slik at flere arbeidere fikk tid og mulighet økonomisk til å delta i idrett og konkurerre. De gikk også inn for flere arbeidere i idrettsledelsen. Landsforbundet øsnket ikke å gi areiderne større innflytelse og det ble derfor en ny splittelse. Idretten ble ofte eksklusiv og dyr. 

AIF jobbet for å bygge offentlige anlegg og gi folkeopplysning om idrettens nytteverdi i forhold til helse.

konflikten mellom landsforbundet og AIF ble så stor at de tilsutt bestemte at de ikke fikk konkurerre med medlemer av den motstående organisasjonen. Kontakten mellomd dem var brutt i flere år fremover. 

Når striden mellom de to endelig dabbet av gikk AIF bort fra de revousjonslignende tendensene sine og slagordet ble byttet fra " ikke trellkår, frie menn " til "Frihet, sunnhet og kultur!" som de enda bruker i dag.

toppidrett ble mer populært og og store idrettsstjerner fikk høy status i samfunnet. Men selvom toppidretten var organisert i LAndforbundet ble det også avholdt konkuranser for folket og organiserte blandt annet Birkebienerrennet. Kvinner fikk også lov til å drive idrett. 

landsforeningen og AIF var uenig om hvor vidt de skulle ta del i de Tyske olympiske lekene. AIF sto for boikott, mens Landsforeningen takket ja til invitasjon til vinderleker i Berlin senest i 1939.

Underkrigen var det viktig å samle idrettslagene for å vøre en felles front mot nazismen. Nazistene brukte idretten for propeganda og øsnket å organisere idretten etter nazistiske ideologier, også i Norge. Det ble holdt idrettsstreiker, ingen idrett så lenge det var krig i landet. Drev idretten i hemmelighet. Idretten ble holdt både for idrett og militær trening og mange ungdom ble rekrutert til motstandsbevegelsen gjennom idretten. 

I 1946 gikk AIF og Lnadsforbundet i oppløsning på eget initiativ og ble en del av Norges idretts forbund NIF. Hadde fokus på å bygge opp idretten etter krigen og alle nazister som var medlem i organisasjonen ble kastet ut 

STUI går inn for å lage idrettsanlegg for alle. Tippemidlene skulle rbukes til å gi hver kommune eget idrettsanlegg. Folk avr likevel skeptisk til at staten hadde så mye kontroll over idretten og igjen ble det en konflikt mellom motstående syn på idretten. STIF øsnket å bygge ut anlegg mens idrettsbevegelsen ønsket å bruke mer av pengene på selve idretten. 

I 1950- årene opplevde NIF en tydelig stgnasjon og selvom mange normen drev med idrettsaktivitet, avr bare 1 av 10 medlem i NIF. De fleste medleme bodde i sentrale strøk og byer. Flere grunner til stagansjonen: tillitsmannskrise, ungdommenes dårlige holdning og mangel på penger, og et manglende samarbeid mellom NIF, STUI og Særforbundene. 

En annen grunn var at det var veldig mange som flyttet fra landet til byen i etterkrigsårene. De trengte tid til å etablere seg. Idrettsstreiken under krigen tok fra mange unge gutter og jenter muligheten til å drive med idrett.

på 1960- tallet gikk NIf en lysere tid i møte. Medlemstallene steg rask og det ble etablert flere nye idrettslag hver uke.

grunner til denne vekten var at det stadig kom til nye idretter noe som førte til flere medlemer, som igjen førte til flere penger. 

Det ble goså mer populært å drive idrett for kroppens skyld og det ble viktig å holde seg i form. Det ble også tildelt flere resurser til idrettslagene fra politikerne